lørdag 1. august 2009

Ei tung tid...

Aller først vil jeg takke for alle de varme tankene og klemmene som er blitt sendt meg - det er godt å vite at andre vet og tenker på meg. Tusen hjertelig takk <3 - det varmer :)

I dag er det to måneder siden pappa så brått ble revet fra oss, men jeg klarer fortsatt ikke helt å forstå at han er borte... Livet snudde seg plutselig på hodet for oss og det var jo overhodet ikke sånn det skulle bli. Alt var på tur og ordne seg for oss etter mange turbulente år - og som jeg forøvrig ikke skal gå inn på her - livet var begynt å smile igjen...

Da pappa var 34 år gammel fikk han sin første nyre hos sin bror grunnet nyresvikt. Denne nyren levde han med i 21 år da den dessverre ikke orket mer og takket for seg. Den 24.april i fjor dro pappa og min eldste søster nedover til Rikshospitalet - der fikk han et nyre hos henne. Min søster dro hjem etter en uke, mens pappa ble igjen og beregnet tid var 3 måneder. Det var litt startproblemer etter transplantasjonen, blant annet høyt blodtrykk som ikke ville ned på normalt nivå og det begynte å danne seg antistoffer mot det nye nyret, men etter 2 1/2 måned fikk han også dra hjem – tidligere enn beregnet. Vi krysset alle fingrene og håpte at alt skulle gå bra nå.

Pappa hadde selvfølgelig vært mye dårlig et års tid før transplantasjonen og drev på med bukdialyse hjemme for å klare å holde seg oppe. Han hadde vært på dialyse på sykehuset både første og andre gangen han hadde fått nyresvikt - men dette var en altfor tungvindt og tidskrevende måte å få renset blodet på, så han fant ut at han ville gjøre det selv hjemme på natterstid. Dette var nok også en måte for ham å gjenvinne endel av kontrollen over sitt eget liv på tror jeg.

Dessverre gikk ikke alt så bra som vi hadde håpet på, for pappa begynte på nytt å danne antistoffer. Han hadde 3-4 runder med total blodplasmautskiftning for å bli kvitt disse, og nye blodprøver viste at min søster var ikke så god match som de hadde trodd...
Men langt om lenge begynte dette å stabilisere seg og det så ut til at kroppen hadde godtatt nyret.

Da vinteren kom presterte pappa å gli og falle på isen og landet på venstre arm som dermed knakk i håndleddsregionen - resultat: 8 uker i gips... I februar ble han kjørt i all hast inn på sykehuset med akutt blodforgiftning og svevde mellom liv og død i noen dager - dette kjempet han seg ut av som han hadde kjempet så mange ganger før. Under det samme sykehusoppholdet oppdaget de at han hadde utviklet et ganske stort område med dødt vev på baken - og dette måtte han opereres for. 3-4 operasjoner der også...Oppholdet ble 6 uker langt denne runden...
Han måtte flere runder inn på sykehuset da en av medisinene som han måtte ta - og som var ny for ham - kjørte immunforsvaret helt ned i kjelleren. Etter mye om og men rettet dette seg da han fikk en annen type medisin - men jeg vet at pappa begynte å bli sliten og lei av alle disse komplikasjonene...

Året før han fikk nyren gikk jeg gravid med minstemann. Dette svangerskapet var preget av mye komplikasjoner og pappa og jeg hadde mange telefonsamtaler om vår helsetilstand. En samtale kunne forløpe slik:

"Nå kor det går me dæ?"
"Nei, no e æ no blitt plaga me "det" og "det" - enn me dæ?"
"Ja, æ ekje nåkka bedre - hør her...osv"


Så fikk vi oss en god latter over hvor synd det var i oss - men at det selvfølgelig skulle bli bedre når vi ble frisk. Han gledet seg stort over at han skulle bli bestefar igjen, og var veldig opptatt av hvordan det gikk med meg.

På grunn av lang avstand og endel plunder kom ikke pappa seg på besøk før i desember i fjor - Aleksander var da blitt et halvt år. Aleksander var skeptisk til denne fremmede mannen som kom på besøk men godtok såvidt å sitte på fanget hans. I mars-april engang passet min søster Aleksander mens jeg var et ærend i byen og pappa kom på besøk til henne. Denne gangen storkoste han seg på pappas fang og de leste bøker og lekte masse. Pappa sa til min søster at han syntes det var så artig at Aleksander var blitt trygg på ham nå og syntes det var kjempekoselig å leke med ham. Min pappa var i min barndom en veldig leken far - og dette var noe han også gjorde med sine barnebarn når de møttes.

Så skjer det fatale....Pappa, som ikke engang hadde vært på byen, blir rygget ned og drept av en fyllekjører. Denne helga var han aleine hjemme – hans fru var på besøk hos sin datter i Bodø. Han hadde vært hjemme hele tiden og jobbet med å vaske og olje platten/trappa deres på oversiden av huset. Da han var ferdig hadde han sagt til naboene at

"Æ skal ta mæ en tur opp tel byen å prate me folk mens æ vente på at platten tørke såpass at æ kjæm mæ inn."

Mobilen hans viste at han hadde ringt etter drosje kl. 01.30, og han blir nedkjørt ca kl. 01.45. Da hadde han akkurat kommet seg ut av drosja og krysset veien da han så en kjenning på andre siden av gata. Denne kjenningen husker ikke om de engang rakk å prate før det kommer ryggende en bil i ei vannvittig fart mot dem. De blir skudd bakover, og idet bilen bråbremser fortsetter pappa, faller bakover og slår bakhodet rett i en støtfanger på en parkert bil og fortsetter deretter med hodet rett i asfalten…
Forhåpentligvis var han borte momentant og jeg håper at han ikke rakk å tenke…

Da ambulansen kom pustet han selv men ble intubert da den ikke var tilfredsstillende, og han ble overført fra Narvik sykehus til sykehuset i Tromsø med ambulansehelikopter. Der ble han lagt inn på intensivavdelingen og lagt på respirator. Etter hvert som undersøkelsene skred frem ble det klart at hodeskadene var så store at han ville ikke stå det over…Ca kl. 21.00 ble han koblet fra respiratoren og overført til enerom ved Nevrokirurgisk avdeling – og han forlot denne verden klokka 01.50….

Man skulle tro at dette var forferdelig nok…men det som gjør ting så enda verre og bitrere er at han samme dag hadde snakket med legen sin – prøvene hans var 100% - han skulle få begynne å jobbe igjen. Han var overlykkelig da han ringte en av mine søstre – endelig var livet kommet på skinner igjen! Han skulle leite frem sjømannspapirene for de hadde gått ut og måtte fornyes, og dette skulle han gjøre tirsdag etter pinse.

De lå for øvrig klar på kjøkkenbenken da kona kom hjem…

6 Comments:

Harryford said...

Så godt å "høre" fra deg igjen Alexia! Har tenkt på deg ofte nå jeg kikker på blogglista! Og håpet at du (den freske jenta!)"kom tilbake"!

"Livet har aldri vært rettferdig" synger Brendeland, og din far og dere har i sannhet fått merke det! Som du skrev i forrige innlegg, ord blir så fattige!

Kan bare sende deg og dine, varme tanker, og håpe at livet sakte kommer på spor igjen! Vi er nå her vi andre! Klem John

Line Cathrin said...

Nå griner jeg her.
nei og nei. Det er ikke slik livet skal være. Trønstende ord eier jeg ikke vænnen. Hu nei nå ble jeg helt målløs her.

En inderlig stor og god klem.

hajal. said...

Dette var eit veldig sterkt innlegg som får tankane og følelsar til å svirre rundt både det eine og det andre....
Fleire ord er ikkje nødvendig her, men ein veldig stor og varm klem til deg og dine !

Villrose said...

En kan ikke annet enn å sende gode tanker, og håpe du får styrke til å gå videre.

Har slått meg mang en gang, at bilførere er utrolig lite bevisst at de setter seg inn i et potensielt drapsvåpen. Å gjøre dette i fylla eller annen ruspåvirket tilstand er 100% uakseptabelt og utilgivelig. Det viser total ignoranse for andres liv og helse. Hensyn til egen komfort eller behov for fart og spenning settes foran alt.

smgj said...

Jeg føler med deg. Jeg håper også at du etterhvert vil fortelle mer om deg og din far. Dere hadde mange tunge stunder, men ut av det du skriver mistet han aldri gnisten. Det er godt å vite at han nøt livet han hadde og det skinner igjennom i det du skriver.

Red Hobbitt said...

Fint å se deg på nett igjen, skjønner godt at du har vært "off" en tid. Det er forferdelig trist å lese innlegget ditt. Skjønner at det virker meningsløst å få livet snudd på hodet på den måten. Har en kollega som var der da ulykken skjedde, så vi har snakket mye om hendelsen. Kan man lære noe av sånne tragiske utfall, må det være at man ikke har noen garantier her i livet. Og at det er om å ikke utsette noe, men leve i nuet.
Ønsker dere lykke til videre. Klem fra Hanne.