tirsdag 18. november 2008

Hektisk

Gårsdagen gikk med til diverse huslige sysler - i all hovedsak til baking av 10 stk brød, middagslaging, klesvask, rydding - ja det vanlige. Det toppet seg i 15-tiden da ungene var kommet hjem fra skolen - sulten! Minsten spiser nesten aldri skolematen sin da de en time før matpause har fruktpause - og han er glad i frukt... Eldstemann hadde jo ikke spist opp maten sin da de ikke hadde fått skolemelk. Jeg måtte spørre ham om de ikke hadde vann i springen på skolen, men herregud - jeg måtte jo forstå at han hadde jo ikke kopp og da kunne han jo ikke drikke... Ja da skjønner jeg at han kommer hjem med hodepine innimellom hvis det eneste han får i seg av væske i løpet av skoledagen er 3 dl melk...himmel...Må visst leite fram en kopp å sende med ham heretter.

Men iallefall ble det noe hektisk med unger som var sulten, brød og middag under produksjon og allerminstemann som maste etter morsmelk... værsågod bli toillat... Floken ble nå etterhvert løst med en liten snack før middag, eldstemann måtte passe allerminstemann til jeg fikk satt meg ned for å gi ham mat og mellommann fikk gå og leke. Da middagen var fortært, brødene var ferdig og lekser var gjort kollapset jeg på sofaen. Fikk meg en powernap der men det var nok ikke nok - klokken 21.30 marsjerte jeg til køys og sluknet momentant.

Og sånn går no dagan...

torsdag 13. november 2008

Min sønn - en Don Juan...??

En av mine sønner - han på snart 6 år kom til meg i går morrest:

Han:
"Mamma, æ må førrtælle dæ nåkka."

Meg:
"Jaha, ka e det du vil førrtælle da?"

Han (med ei blanding av stolthet og forlegenhet):
"I går på bussholdeplassen sa jentan tel mæ at æ va søt."

Meg:
"Kæm? Jentan i klassen?"

Han (med stjerner i blikket):
"Nei, de store jentan... - og du må ikkje førrtælle det tel nån..."


Synes det var vel tidlig... ;)

Hehe...

fredag 7. november 2008

Oppvåkning

I det siste har jeg hatt mange tanker. For de som har fulgt meg i min gamle hagedagbok så vet dere at livet mitt i de siste to årene har vært tøft til tider. Slik livet er nå så ser det ut for at det er lys i tunnelen. Konfliktnivået på jobb har sunket betraktelig etter at arbeidsgiver tok tak i problemene (ny leder). Jeg gruer meg ikke like mye som før til å begynne på jobb igjen - men selv om gruinga har avtatt har jeg opparbeid meg lettere angst... Jeg er livredd for at ting skal eskalere igjen, ja blåses helt ut av dimensjoner - det er til tider slik at bare tanken på å jobbe under slike forhold gjør at jeg rett og slett blir fysisk syk. Jeg kjenner at magen vrenger seg, angsten griper tak i meg med sin kalde klo og jeg har mest lyst til å si opp og finne meg noe annet å gjøre...Men samtidig klarer jeg det ikke - de skal ikke vinne over meg... Bare det at ting endelig begynner å lysne viser at jeg hadde rett og gjorde rett - og det ser arbeidsgiver også, heldigvis. Jeg jobber meg sakte men sikkert fremover og begynner å få hodet over vannet igjen.

Når jeg nå begynner å få klarsynet tilbake ser jeg hvor mye som går galt under slike forhold. Huset har vært neglisjert - her har det vært overfladisk orden og nå har jeg virkelig noe å ta tak i. Jeg husker ikke sikkert nårtid jeg tok en skikkelig helgevask av huset - det må være voldsomt lenge siden...Herregud....Skulle gitt mye for å kunne sette meg ned etter en skikkelig husvask, slenge føttene på bordet og kose meg med ei god bok, et håndarbeid eller slappe av med familien. Det er så deilig å vite at huset er reint og ryddig - men det målet må jeg jobbe meg sakte fremover mot - men jeg er på vei :)

Jeg har tatt meg selv i å være oppfarende mot mann og barn - og har måttet starte en skikkelig selvransakelse. Slik vil jeg ikke ha det - jeg satser på at etterhvert som energien kommer tilbake vil humøret også komme tilbake. Ergo har jeg tatt meg i nakken og begynt å trimme igjen, og satser på at dette hjelper meg på veien fremover mot en bedre hverdag. Min søster har flyttet inn i kjellerleiligheta - og har fått beskjed av meg at hun heretter er min personlige trener...hehe...Hun synes det er godt å lufte seg hun også da ;)

Jeg har også kommet frem til at jeg har masse å glede meg over her i livet. Jeg har en flott mann - som skal ha all honnør for å holde ut med meg til tider - 3  nydelige sønner som gir meg både gleder og litt hodebry - men som jeg er overlykkelig for at de har valg akkurat meg til å være mammaen deres. Tross et tungt svangerskap er jeg så takknemmelig for at jeg fikk lov til å bli mamma en tredje gang i mai i år - det var noe som manglet før lille Aleksander kom - nå er vi komplett ...

Jeg føler nå at jeg er på oppadstigende kurve, så alt i alt er kanskje ikke livet mitt så galt allikevel ;)