Hva hvis....

Da kalenderen bikket inn i et nytt år tenkte jeg på at jeg måtte skrive et innlegg, da januar gikk over til februar tenkte jeg det samme, nå er vi snart i mars og jeg sitter her og prøver å få ned noen ord. Hjemme på dataen ligger det utkast til bloggnotat - men det er det det har blitt...noen utkast...

Det er vanskelig å finne ordene som jeg vil formidle, kanskje fordi det ikke finnes ord til det...Følelser som blir så store som de jeg har opplevd de siste ni månedene finnes det kanskje ikke bokstaver og ord til. Fra den dypeste, svarteste fortvilelse, sinne og sorg reiser vi mennesker oss og ser fremover - men det tar tid. Lang tid...
Kanskje kommer man seg aldri helt? Jeg vet ikke, det vil tiden vise. Håpet lever om at det vil lysne - de var nok inne på noe fra gammelt av at det heter et sørgeår...det er nettopp det det er.

Neida, like kullsvart er ikke dagen i dag slik som den var rett etter tragedien - det lysner sånn småningom, selv om jeg vil kalle det ei grålysning som varer leeeenge... Det er så rart med det, livet fortsetter og hverdagens rutiner og små trivialiteter kommer på spor igjen - og godt er jo det for ellers hadde det vært lett å la seg grave ned og fastne i sin egen sorg. Man har jo ikke bare seg selv - man har også små barn som er avhengige av seg og som ikke helt kan fatte og forstå det som har rammet oss. Sorgen over en bestefar blir ikke helt det samme som sorgen over en forelder, og spesielt ikke en bestefar som har vært fjern i deres oppvekst - selv om jeg vet at de sørger de også. De nære båndene som de kunne ha hatt har aldri vært der både på grunn av lang avstand og andre forhold - noe som faktisk gjør min sorg større å bære.
For hva hvis....

"Hvis"ene blir mange og jeg prøver å skyve dem bort...Men i stille stunder når tankene får ro til å flyve da kommer disse "hvis"ene snikende og jeg vet at dette er selvpining.
Man skal ikke gråte over spilt melk...en klisjé, jo, men veldig treffende og dog så utrolig vanskelig å etterleve - for kanskje er det nettopp det vi skal - gråte over spilt melk. Gråte over det vi har mistet og det som vi kanskje skulle få...det som fremtiden ville bringe...

Som jeg skrev i et tidligere innlegg var livene våre begynt å komme i orden igjen, og vi tenkte at nå har vi endelig fått tid til å finne ordentlig tilbake til hverandre. Det var med stor glede og optimisme vi tenkte på fremtiden. Vi skulle få snakket ut om ting, begrave gamle stridsøkser, bare glede oss over livet og hverandre for det fortjente vi virkelig. Vi hadde jo en haug av tid...

Men den tiden fikk vi ikke...
Jeg håper og tror at vi er laget sånn at man til slutt vil finne fred med seg selv og ikke minst med den som er borte...


Så sitter man igjen her med alle disse "hvis"ene og håper at de en dag vil være forsvunnet. For hva skal man egentlig lære av dette? Hadde jeg kunne valgt mitt liv så hadde jeg valgt lettere stier å gå - men det er ikke jeg som bestemmer det, og jeg velger å tro at det er en mening med alt. Man får ikke mer enn man tåler heter det, men i jøssenavn - det kunne da vært jevnere fordelt!

I pappas begravelse hadde vi sangen "Jeg er en seiler på livets hav" som jeg synes er nydelig. Den ble valgt fordi pappa var sjømann i hele sitt liv og elsket havet.
Jeg velger å runde av med denne...


Jeg er en seiler på livets hav

Jeg er en seiler på livets hav,
på tidens skiftende bølge.
Den Herre Jesus meg kursen gav,
og denne kurs vil jeg følge.
Jeg stevner frem mot de lyse lande
med livsens trær på de skjønne strande,
hvor evig sol og sommer er.

Iblant jeg seiler for medvinds bør
i andres kjølvann og følge
som just lik meg denne reise gjør
hen over jordlivets bølge.
Og havet smiler, og solen skinner,
min dag så stille og blid henrinner,
mens vinden fyller alle seil.

Men ofte ensom i brott og brann
i uværsnetter jeg seiler,
da ingen kjenning jeg har av land,
og intet fyrtårn jeg peiler.
Men når jeg nær tror mitt skip begravet,
da kommer Jesus på bølgehavet,
om først i siste nattevakt.

Mitt skip er lite og havet stort,
det rommer tusene farer.
Men storm og bølge ei skyller bort
det skip som Herren bevarer.
For ennå skjer det som før det gjorde,
når Jesus selv kommer innen borde:
da legger havet seg igjen.

Når siste storm er engang ridd av,
og hjemmets kyster jeg skimter,
jeg ser i solglans et annet hav,
krystall som funkler og glimter.
Jeg skuer portenes perlerader
og hører englenes myriader
som hilser meg velkommen hjem.

La ankret falle! Jeg er i havn
i ly for brenningens vover!
Jeg kaster meg i min Frelsers favn,
han som har hjulpet meg over.
Og kjente, elskede stemmer kaller,
mens ankret sakte og stille faller
i evighetens lyse land.

Tekst: H.A.Tandberg, 1909