En milepæl er passert…og nye sjokk ankommer…

I dag er det ett år siden pappa døde – det er helt utrolig hvor fort tiden går selv om det innimellom har føltes som om tiden har sneglet seg avgårde. Man har vært gjennom mye det siste året, men man reiser seg igjen og stavrer seg videre. I dag føler jeg at jeg står rimelig godt oppreist og det er godt å kjenne på. Sorgen og savnet forsvinner vel aldri, men nå er fokuset på all gleden og det gode mennesket pappa tross alt var. Pappa var en fantastisk mann og verdens beste pappa i min barndom - selv om glansbildet falmet noe etter hvert som livet skred frem og jeg ble eldre. Det er vel akkurat slik det skal være – ingen er feilfri; selv ikke superpappa :). Pappa var en sosial og omgjengelig fyr, med bekjentskaper og venner mange steder. Humøret var som regel på topp og det var mye humor i våre samtaler – selv når livet røynet på med både sykdom og andre problemer. Når vi var på campingferie så var det ikke uvanlig at han var på hils med hele “gata” vi campet i, og det skjedde som regel ting der pappa var. Han var det som vi kaller en “arbeidskraum” og kunne aldri sitte stille – selv da han var på det sykeste med nyresvikt. Jeg kunne ikke fått en bedre pappa <3<3<3.

Da pappa døde kom vi opp i en kinkig situasjon med hans kone – hvor skulle han gravlegges? Han hadde bodd i 46 år på Reinøya og de siste 10 årene i Narvik. Hele hans familie bor i Tromsøområdet, både hans barn, barnebarn og søsken. Vi ønsket selvfølgelig at han kunne bli begravd i Tromsø for da hadde alle hatt mulighet til å besøke graven hans. Enka var ikke enig…Hun måtte ha en grav å gå til sa hun – og med loven i hånd bestemte hun at det skulle bli slik…Dette var et hardt slag for oss, men for å gjøre det noe lettere for oss fikk vi tillatelse til å sette opp ei minnestøtte på kirkegården på vår hjemplass. Der skal vi møtes i dag for å tenne lys…

I går kveld fikk vi et nytt sjokk…En av pappas beste kamerater og mammas tremenning, som også bor på min hjemplass, er savnet på havet. Han var på blåkveitefiske utenfor kysten her sammen med en fisker til. Det kom plutselig en bråttsjø som slo over båten og de prøvde å få redningsflåta løs. Det klarte de ikke og den andre fiskeren berget seg såvidt – og det siste han så var at Reidar satt fast i tau fra flåten og ble dratt med ned…
Mine varmeste tanker og dypeste medfølelse går til de etterlatte på en slik tragisk dag – og jeg håper at pappa sto og tok sin kjære kamerat imot på den andre siden…

I dag blir det tent ikke bare ett lys men to lys…

Jeg lyser fred over pappa og Reidars minne…