fredag 18. februar 2011

Den høsten det var så bratt...

Står til liv? Jo takk, lever jeg - dog noe redusert. Dette må være den verste høsten i manns minne.... I fjor på forsommeren ervervet jeg meg bronkitt - virusbasert - da er det bare og sette seg og vente på at det skal gå over...
Så kom høsten...og den startet med 2 virusbronkitter på rad - og da den siste var på retur blusset det et eller annet opp i kroppen som resulterte i lang antibiotikakur... Innimellom alle bronkittene smittet jeg ungene så de også fikk faenskapet - i tillegg til at de sopte med seg hjem et og annet fra skole og barnehage. Lillegutt har vært veldig plaget med sykdom - nesten ikke ei uke der han ikke er snørrete eller har feber - og i dag er han igjen hjemme fra barnehagen med feber...sukk...

Det eneste positive som nok kom ut av bronkittene er at røyken ble lagt på hylla - denne gangen for godt! Jeg har slutta i forbindelse med mine 3 svangerskap - men da minstemann var på tur bestemte jeg meg for at nå var det nok - aldri mer røyk. Det holdt til pappa døde... Jaja, nå har jeg iallefall lagt den i fra meg og jeg er virkelig stolt av meg selv - og formen min har steget betraktelig :)

Men tragedien stopper ikke der... (på dette punktet i teksten synes jeg veldig synd på men selv...;))

Eldstemann skulle på leirskole i høst og jeg skulle være med som en av lederne - første kvelden skulle jeg ha nattevakt og da skiftet akkurat var startet klarer jeg og trø ned i et hull ved siden av et kumlokk (det var ingen gatelys der - ergo kullsvart) - resultatet var et sinnsykt overtråkk der til og med tærne var blå og ankelen var dobbelt så stor som normalt...

Jeg utførte førstehjelp etter alle kunstens regler - og jeg nektet å dra hjem. Ble sendt sporenstreks til røntgen av min lege da uka var over - heldigvis ingen brudd. Men god ble jeg heller ikke. Månedene har gått og jeg har nettopp vært i MR-røntgen - delvis avrevne leddbånd. Fysioterapi startet i januar og der fant han betennelse i båndene - ikke rart jeg har hatt vondt. Heldigvis har vi en meget dyktig fysioterapeut her og hans behandling har gjort underverker - nå er det opptrening som gjelder. Jeg håper virkelig at jeg vil bli bedre - for det er vanskelig å jobbe i ambulanse og ikke kunne belaste foten uten at man ser både måner og stjerner...Det eneste jeg klarer å gjøre uten at det er særlig vondt er når jeg går på plant underlag og oppover bakker/trapper - jeg kan jo begynne på jobb og gi beskjed til AMK at jeg kun tar oppdrag der jeg slipper å bære nedover... ;)

I dag var det møte hos NAV da jeg har vært sykemeldt i 6 mnd - fra neste uke blir det aktiv sykemelding og jeg gleder meg til å komme tilbake - dog uten bæring ;)


Et lite livstegn - skal bli flinkere da jeg har myyye og fortelle ;)

Ha en strålende dag!!!

7 Comments:

krepsemor said...

Huff, du har virkelig hatt mye å stri med! Men herfra kan det jo bare gå oppover! Og Gratulerer med røykeslutt! Så flink du er.
God helg!

Berit said...

Stupbratt, vil jeg si! Håper og tror at du er kommet opp litt slakere terreng nå. Trøsteklem fra sør!

Pusepilde said...

Ai, ai, høres ut som en humpete høst. Godt det går mot lysere dager og bedring da :)

Klem_

smgj said...

Huff! God bedring til både bein og lunger. Og grattis med røykefri. Det står respekt av det!

Rita said...

Jævelskap har det med å opptre i flokk og følge :( Godt det går oppover nå om ikke annet. Gratulerer med røykestopp - er søkkinmponert :)

New Dawn said...

Huff og huff for en elendighet, heretter kan det vel bare gå oppover vil jeg tro :-)
Du får ha god bedring, og det var kjekt å se deg her igjen.

Mariann said...

Du har nå vært veldig uheldig, skjønner at du har hatt en trasig høst og vinter. Håper at det går bedre med deg utover våren. God bedring!
Gratulerer med røykestopp.