Den høsten det var så bratt...

Står til liv? Jo takk, lever jeg - dog noe redusert. Dette må være den verste høsten i manns minne.... I fjor på forsommeren ervervet jeg meg bronkitt - virusbasert - da er det bare og sette seg og vente på at det skal gå over...
Så kom høsten...og den startet med 2 virusbronkitter på rad - og da den siste var på retur blusset det et eller annet opp i kroppen som resulterte i lang antibiotikakur... Innimellom alle bronkittene smittet jeg ungene så de også fikk faenskapet - i tillegg til at de sopte med seg hjem et og annet fra skole og barnehage. Lillegutt har vært veldig plaget med sykdom - nesten ikke ei uke der han ikke er snørrete eller har feber - og i dag er han igjen hjemme fra barnehagen med feber...sukk...

Det eneste positive som nok kom ut av bronkittene er at røyken ble lagt på hylla - denne gangen for godt! Jeg har slutta i forbindelse med mine 3 svangerskap - men da minstemann var på tur bestemte jeg meg for at nå var det nok - aldri mer røyk. Det holdt til pappa døde... Jaja, nå har jeg iallefall lagt den i fra meg og jeg er virkelig stolt av meg selv - og formen min har steget betraktelig :)

Men tragedien stopper ikke der... (på dette punktet i teksten synes jeg veldig synd på men selv...;))

Eldstemann skulle på leirskole i høst og jeg skulle være med som en av lederne - første kvelden skulle jeg ha nattevakt og da skiftet akkurat var startet klarer jeg og trø ned i et hull ved siden av et kumlokk (det var ingen gatelys der - ergo kullsvart) - resultatet var et sinnsykt overtråkk der til og med tærne var blå og ankelen var dobbelt så stor som normalt...

Jeg utførte førstehjelp etter alle kunstens regler - og jeg nektet å dra hjem. Ble sendt sporenstreks til røntgen av min lege da uka var over - heldigvis ingen brudd. Men god ble jeg heller ikke. Månedene har gått og jeg har nettopp vært i MR-røntgen - delvis avrevne leddbånd. Fysioterapi startet i januar og der fant han betennelse i båndene - ikke rart jeg har hatt vondt. Heldigvis har vi en meget dyktig fysioterapeut her og hans behandling har gjort underverker - nå er det opptrening som gjelder. Jeg håper virkelig at jeg vil bli bedre - for det er vanskelig å jobbe i ambulanse og ikke kunne belaste foten uten at man ser både måner og stjerner...Det eneste jeg klarer å gjøre uten at det er særlig vondt er når jeg går på plant underlag og oppover bakker/trapper - jeg kan jo begynne på jobb og gi beskjed til AMK at jeg kun tar oppdrag der jeg slipper å bære nedover... ;)

I dag var det møte hos NAV da jeg har vært sykemeldt i 6 mnd - fra neste uke blir det aktiv sykemelding og jeg gleder meg til å komme tilbake - dog uten bæring ;)


Et lite livstegn - skal bli flinkere da jeg har myyye og fortelle ;)

Ha en strålende dag!!!